Search
  • Sjamanmarianne

På søk etter mening i kunnskapens hav

Det er ofte i de store krisene i livet at man virkelig våkner, der sløret mellom ulike dimensjoner blir tynnere og sansene skjerpes.

Jeg har bestandig vært velsignet med livlig fantasi, og drømte meg ofte litt bort i barndommen for å glemme en oppvekst med litt for mye ansvar, en syk far og en mor som holdt smerten på avstand med selvmedisinering av ulik art. Men nettopp denne vanskelige starten på livet gjorde at jeg heller valgte å bli kjent med smerten da en av livets store kriser banket på døren høsten 2012. Jeg ville noe annet for min datter og ønsket ikke at historien skulle gjenta seg selv eller at naboene i bygda der jeg vokste opp skulle få rett i utsagnet ”som mor så datter” For noen ganger faller eplet langt fra stammen.


Jeg har vel alltid vært åpen for det spirituelle, men dette året eskalerte det til nye høyder. Min åndelige læremester som veiledet meg sa at jeg ville bli satt på en spirituell prøve. “Wow! Dette blir spennende” tenkte jeg, og trodde nok at denne åndelige prøven var noe jeg kunne holde på med på fritiden min, trygt hjemme i komfortsonen. Men slik ble det selvsagt ikke. Jeg ble testet på alle områder i livet samtidig. På jobb, på butikken, hos venner, familie, i mitt parforhold osv.


Jeg fikk i oppgave å lese åndelige bøker, og gjorde det med stor iver, selv om det til tider ble litt vel spennende da bøkene ble levende og mange uforklarelige ting begynte å skje. Jeg så plutselig blått lys midt i panna hos noen mennesker, statuer av små nisser begynte å hoppe, det kunne plutselig knipe i armen min, og noen ganger føltes det ut som om jeg fikk en klem selv om det ikke var noen andre enn meg fysisk tilstede. Jeg husker at jeg så skyggen min gå arm i arm med min speilvendte skygge, og lyssettingen var slik at det rasjonelt sett var umulig. Jeg begynte å bli oppmerksom på mine tanker og andres tanker, og at det noen ganger føltes ut som om det var noen andres tanker som kom til meg, for jeg gjenkjente dem ikke som mine egne. Kjente også et behov for å prøve å skille på egne følelser og de følelsene som andre gav meg og at de noen ganger ble sittende lenge i kroppen min. Det ble litt mange nye inntrykk, og en stund der trodde jeg at jeg holdt på å bli gal.


I ettertid har jeg skjønt at det var en annen gruppering med mennesker som gav meg en slags initiering samtidig som min åndelige mentor ville at jeg skulle finne Jesus. Dette resulterte i KAOS. Og det tok noen år å nøste seg ut av det. Jeg tror ikke på tilfeldigheter, og det var nok meningen at min mentor skulle ramle ned fra pidestallen jeg hadde plassert han på. I mine øyne var han en gud som utførte mirakler, og øste av sin kunnskap til lille takknemlige meg. Nå var han degradert til et helt vanlig menneske. Heller ikke han kunne se hele sannheten selv om han har meditert i 30 år mer enn meg. Men likevel litt “mission complete”, for jeg fant jo Jesus da, sammen med Quan Yin, Buddah, Ganesh, Kali, Tara og mange andre lysvesner, engler og guder. slik jeg har forstått det, finnes det et slags hirarki på den andre siden, der det sammarbeides på tvers av kultur, trossystemer og religioner. Mitt store håp er at vi mennesker kan få til det her nede på jorden en gang.


For meg er nok Jesus fremdeles litt mer spesiell enn de andre. Han var til stor hjelp i den perioden når jeg følte at hele verden viste meg ryggen. Det var vel ikke akkurat det som skjedde, i realiteten var det vel jeg som ble skjermet for å bli ordentlig kjent med megselv. Slik jeg ser det i dag, er man til en viss grad nødt å tilbringe litt tid alene for å finne ut av hvem man er uten å bli påvirket av de rundt.


Tålmodighetsprøven

Så kom den største prøven i mitt liv. Jeg fikk beskjed fra min mentor om at jeg var blitt innvilget en pause. Og så skjedde det ingen verdens ting. Jeg hadde plutselig ingen jobb å gå til, jeg var ikke lenger i noe forhold, jeg hadde flyttet og det var ingen i umiddelbar nærhet som det var naturlig å lette mitt hjerte til. Jeg følte meg veldig isolert i min situasjon som alenemor, og når frøkna var i barnehagen eller om kvelden når hun sov, kunne jeg sitte i timesvis å studere trær som danser i vinden, skyene på himmelen, den vakre månen og måneskinnet, eller stjernehimmelen i skumringstiden når de kommer til syne, små lys som tennes en etter en.


Så begynte jeg å skrive dikt, og det har jeg fremdeles stor glede av. Den følelsen når en vanskelig periode i livet kan oppsummeres i et lite dikt, der spissen tas ut og omformuleres til humor, er nesten litt ubeskrivelig og vakkert. Det gir meg en slags lettelse. En trykkkran som åpnes og slipper ut litt steam.

Etter et halvt år banket virkeligheten på døren og NAV sa ifra at jeg måtte på jobbsøkerkurs. Jeg sendte inn noen søknader her og der, og innen få uker, begynte jeg i jobben som jeg fremdeles trives godt i. Men sammen med denne jobben, ble gradvis tiden til naturstudier borte og skrivingen ble lagt på hylla.

Jeg kjente på en indre utålmodighet og et behov for å bidra med noe her i verden. Et sterkt ønske om noe mer. Derfor startet jeg høsten 2013 å studere Biopati, et 4 års deltidsstudie i helhetsmedisin. Samtidig tok jeg også fotsoneterapi, Usui Reiki kurs, en haug med andre selvutviklingskurs og jeg lærte meg ayurvedisk massasje. En liten periode havnet jeg inn i grønn politikk, og jeg fant stor glede i å være aktivitetsleder for barn og unge. Men likevel kjente jeg på en følelse av å ville jeg noe mer.


Jeg lurte på om denne pausen jeg var innvilget ikke var over snart. Så endelig ved årsskiftet 2017/18 fikk jeg et lite innfall som førte meg i retning White feather Sjaman tradisjonen. Jeg var veldig usikker på om dette var rett for meg. Men som så mange ganger tidligere kom svaret til meg i en drøm. Som en Tornado faktisk. Og da visste jeg at det var rett. Akkurat dette året skulle White Feather "tilfeldigvis" avholdes her i Vestfold, og da ble det plutselig så mye lettere i forhold til å organisere barnevakt og jeg syns det lå veldig tilrette for meg. Så jeg hoppet i det selv om jeg egentlig ikke hadde råd. Det har jeg ikke angret på.


Min nye sjamanvei.

I White feather har jeg fått mange fine initieringer og lært teknikker som ganske effektivt fikk meg tilbake til den utviklingen som tok en pause i 2012.. De guidene som jeg har savnet har begynt å dukke opp igjen i drømmer, og ENDELIG klarer jeg å se forbi dette lilla meditasjonslyset mitt.

Med enkle gjennomførbare teknikker kan jeg altså gå forbi og inn i den sjamanistiske drømmeverden og få kontakt med lysvesner, kraftdyr og engler der. Ikke bare få kontakt, men lytte til og jobbe sammen med dem. Jeg har lært å ta i bruk healingkraften min og kan heale med mine egne hender, sende healing på tvers av tid og rom, samt fjernhealing av større grupper samtidig. Personlig liker jeg aller best å jobbe med Runer og kraftdyr. Og jeg er vel over middels hektet på astralreiser, en metode der man går inn i drømmeverden på vegne av segselv, eller for noen andre. Det er så mye fint å utforske i den andre verden at jeg nesten ikke har lyst til å gå tilbake til virkeligheten. Jeg føler meg heldig og privilegert som har blitt kjent med så mange flotte, åpne mennesker og dyktige lærere.

Walter Lubeck har innhentet informasjon fra flere gamle kulturer og satt dette sammen til et ganske unikt system med symboler og kraftfulle men gjennomførbare teknikker. Min lærer Pål Espen Wanvig klarer å formilde det på en leken, lett og morsom måte som fenger de aller fleste i rommet. De har valgt å dele sin kunnskap med oss, slik at vi slipper å finne opp kruttet på nytt alene. Det setter jeg utrolig stor pris på. Jeg ville ha brukt sikkert 30 år av mitt liv til å finne samme kunnskap som jeg nå er blitt gitt på dette året med Pål Espen, og jeg gleder meg til fortsettelsen.


Uansett om man har en åndelig livslærer, coach, studerer naturen og har lært alt selv på livets skole, er en ting ganske sikkert. våre guider kan kun vise oss porten. Vi må gå igjennom selv, lære oss å ta i bruk nøklene vi blir gitt og finne ut hvordan man integrerer denne nye kunnskapen i livet vårt. Det finnes mange muligheter og metoder man kan fordype seg i, og så lenge man går hjertets veg, blir ingenting feil.

Enten klatrer man oppover den åndelige rangstigen, eller man faller hardt og kan ta lærdom ut av sine feil hvis man lytter til sine guider, eller tar seg tid til å studere naturen.

Hvis kunnskapen er et hav, er jeg en liten seilbåt som fryder meg over å ha blitt vist hvordan jeg kan fortsette min søk etter livets mening her.

105 views
 

Bjørnebærveien 10A, 3142 Vestskogen, Norway

+47 413 29 285

Subscribe Form

©2018 by Marianne Aase - sjaman, healer og medisinkvinne. Proudly created with Wix.com

  • Facebook