Search
  • Sjamanmarianne

Den fine stille tiden

I høstmørket er det mange av oss som møter sine skyggesider. På denne tiden av året, er det egentlig naturlig at vi setter tempoet ned, trekker oss tilbake i hula vår og går i hi slik som naturen rundt oss har gjort. Istedenfor opplever jeg at stresset prøver å ta tak i meg for å få meg ut av det som er har blitt en viktig del av livet mitt de siste årene. Tanker som ”jeg har ikke tid til å meditere”, eller ”det er for kaldt til å gå ut i naturen”, eller i dag vil jeg bare se på netflix og spise lakris”, dukker opp. Og så alle disse tingene som ”MÅ” gjøres ferdig til jul. Her har jeg kapitulert litt. Det blir jul uansett, og det viktigste med jula er ikke om du har fått ryddet i alle skuffer og skap, eller pusset arvesølvet, ei heller om du har fått handlet inn alt det som skal spises, eller ligge under treet.


For meg handler Jula mer om å være nær de som betyr aller mest for meg, nemlig familie, tobeinte og de skjønne firbeinte vennene mine. I år er jeg en av de heldige utvalgte som får lov til å jobbe på julaften i tillegg. Det er noen år siden sist, og i år er det min tur. For et sykehus tar ikke fri, noen må holde hjulene i gang for å ivareta de som trenger det. Imens jeg er der, er min lille stjernespire hos tante og onkel, det er vi begge veldig glade for. Når vi ikke får være sammen med dem som betyr aller mest for oss, gjelder det å gjøre så godt en kan.



Jeg er god på det der med kompensering, og jeg liker å titulere meg som kompensasjonsdronning. Veldig ofte i livet mitt, blir ting helt annerledes enn det jeg har forestilt meg. Da gjelder det å finne positive ting med den nye situasjonen for å unngå at bitterhet, sjalusi og annen smerte finner veien inn til hjertet. Når livet presenterer meg for prøvelser og alle mine skyggesider hopper opp og biter meg i rompa samtidig, da blir jeg tvunget til å velge hvilken side jeg ønsker å fore. Når det stormer som verst og man står midt i stormens øye som en stødig bautastein, er det lett å velge å ta frem sverdet og kjempe imot skyggene. Det er ganske slitsomt i lengden, derfor har jeg lært meg å heller trekke dem inn, ta til meg lærdom, tilgi og la stormen passere.



Jeg opplever at stormen røsker tak i meg når jeg ikke får meditert. Da blir det fort kaos. Det knyter seg i magen, jeg kjenner stress i hele kroppen og utfordringene står plutselig i kø. Helt til jeg blir minnet på pusten.

Pust inn – gi slipp- pust ut, gjenta. En hånd på hjertet den andre over navlen.

Istedenfor å skylde på personer som jeg føler gir meg en dytt i feil retning, kan jeg ta selvansvar og gjøre litt av det her som roer ned stressmagen, og for meg betyr det meditasjon og skogsbad. I stedenfor å være full av krigerkraft på barrikaden, kan jeg velge å flyte med livets elv, plante roser i sinnets hage og luke bort ugress og spisse kaktuser. Bort med masken, frem med den nakne sårbare sannhet.



I året som har gått har jeg gitt slipp på noen mennesker som trekker meg bort fra min vei, og det har vært vanskelig, men nødvendig. Sist jeg måtte gjøre det, er 7 år siden allerede. Jeg fikk beskjed om å trekke meg stille ut, og det var slettes ikke slik at jeg hadde lyst, men jeg innså at det var det eneste riktige å gjøre den gang. Noen ganger når ønsket om å hjelpe er for sterkt, er det akkurat som om man blir blendet. Da klarer man ikke å se hva som er til det høyeste beste for alle involverte parter. I forrige runde hjalp jeg mye mer ved å trekke meg ut enn jeg kunne ha gjort dersom jeg ble værende. Nå som livets sirkler har ført meg til samme lærdom, vet jeg at jeg også denne gangen har gjort det rette ved å trekke meg tilbake.

En som ikke ser din verdi, men heller ser hvilken brikke du kan spille ut i deres liv, er egentlig ikke en venn. En som skubber deg ned i sin egen dritt istedenfor å ta et oppgjør med seg selv og sine egne skyggesider, er vel kanskje heller det motsatte. Mange ganger skulle jeg ønske at det ikke trengte å være slik. Tenk om jeg kan gjøre litt mer slik eller sånn, kanskje det blir bedre da? kanskje det kan hjelpe? Alle som har opplevd syke personer som av forskjellige årsaker ikke vil ha hjelp, vet at det ikke nytter å hjelpe før de innser det selv. I mellomtiden er det bare å vente på sidelinjen, mens skyggesidene tar over og egoet trekker dem ned. Blir man værende for å hjelpe, trekkes man ned sammen med dem. De som kjenner meg, vet at jeg har vokst opp med en blandingsmisbruker som mor. Fra tid til annen er hun ren, og påstår at det går så fint så. Kan hende det mamma, men samvittigheten i dine øyne sier noe annet, kroppspråket, lukten, det uflidde håret, og søpla som du bor i. En herlig blanding av søppel, rot, mat, og skitt. Vi ser det alle sammen, men jeg har skjønt at det er også et valg, og for deg er det kanskje viktig å fortsette å leve i den illusjonen om at du har det bra. Jeg for min del syns det har blitt for mange store elefanter i rommet. Jeg klarer ikke å jatte med lenger. Det er litt trist når man kun kan snakke om vær og vind med sine nærmeste uten å komme borti temaer som gjør vondt for en av partene. Da kan man like godt la være.



Jeg vet så altfor godt hva det vil si ha lite/ ingenting. Derfor er det naturlig å gi av meg selv, Noen ganger øser jeg ukritisk ut til alle som ber om det. Det som gjør mest vondt innimellom, er når jeg oppdager at det blir tatt fra meg det jeg ville ha gitt bort gratis. Det fine er når jeg har blitt oppmerksom på det og kutter forbindelsen. Da stopper energiflyten til den som tapper. Det er vondt, magisk og fascinerende på samme tid. Vondt fordi det er vanskelig å gi slipp, magisk fordi overskuddet kommer tilbake sammen med kreativiteten og skapergleden. Fascinerende når jeg oppdager hva jeg får til når de som gir meg en dytt i gal retning ikke har samme påvirkningskraft lenger. Men nå som sist, sentrerer jeg meg, og lar de andre seile sin egen sjø, mens jeg slår av påhengsmotoren som har gitt meg nødvendig drivkraft i årets store høststorm. Det er trygt å gi slipp og bare la skipet flyte fredelig bortover livets elv.




Nå i denne stille tiden, innimellom ribbe, pinnekjøtt, akevitt og gaver, er det deilig å senke skuldrene. Pust inn – gi slipp – pust ut – gjenta. Kjenn etter hvor fint det er å leve. Det er bestandig noe å være takknemlig for, uansett om man feirer høytiden alene, eller med fullt hus. Det er mye lettere å vende blikket innover når man ikke har huset fullt. Dersom du ser forbi smerten av å være alene, har du en unik mulighet til å bli bedre kjent med deg selv. Hvem er du egentlig? Hvor kommer du fra? Og hvor vender du tilbake til når du er ferdig med oppgaven du kom hit til jorden for å utføre? Har du en sjel? Finnes det tvillingsjeler? Feirer du jul fordi dagene endelig begynner å bli lengre igjen? Eller fordi Jesus har bursdag? Eller kanskje bare fordi du syns det er digg med litt ekstra fri? Uansett hvilken høytid du feirer eller velger å ikke feire, ønsker jeg deg en fin juletid der du er.

Klem M


53 views
 

Bjørnebærveien 10A, 3142 Vestskogen, Norway

+47 413 29 285

Subscribe Form

©2018 by Marianne Aase - sjaman, healer og medisinkvinne. Proudly created with Wix.com

  • Facebook