Search
  • Sjamanmarianne

Å finne sin egen kraft med sunne kjærlige grenser

Updated: Jul 23, 2019

Det gjør både godt og vondt å gå en aktiv selvutviklingsvei. Mange sår fra fortiden kommer opp og man får hjelp til å bearbeide dem før man kan gi helt slipp og gå videre. Akkurat slik det skal være.

Et av temaene som har ”murret” lenge rett under overflaten hos meg, er å kunne sette sunne kjærlige grenser for megselv, uten følelsen av å være egosentrisk. Det er jo fascinerende på en måte å kikke bakover i livet og se seg selv i andre. Denne gangen har jeg sett meg selv i min egen mor, og det gir en litt dypere forståelse på hvorfor jeg har tatt de valgene jeg har gjort opp i gjennom og hvorfor jeg noen ganger har latt ting gå så altfor langt før jeg har tatt nødvendige grep.


I min oppvekst hadde jeg en meget eksentrisk mor, litt utenom det vanlige som ikke helt klarte å finne sin plass. Hun var veldig flink til å skrive, hadde en helt utrolig fantasi og kunne drømme seg bort i strikking, sysaker og andre hobbysaker. Kan hende en kunstnerspire som aldri helt fikk utløp for sin skapende kreativitet. Hun elsket oppmerksomhet og tok mye plass. Hun fikk det bestandig til å høres ut som om det var mye mer synd på henne enn på meg, selv når det var jeg som slo meg.


Jeg var den snille piken som ville hjelpe mamma og gjorde som jeg fikk beskjed om, delvis fordi hun spilte på min dårlige samvittighet og delvis fordi hun pleide å skremme meg med ”du må gjøre som jeg sier, ellers vet du hvordan pappa blir”

Altså siden de kranglet mye, og pappa kunne bli helt sinnsykt sint på mor, så trodde jeg da at han kom til å bli like sint på meg.


Istedenfor å skvære ordentlig opp var mantraet at vi skulle sette en strek og gå videre. Det ble etter hvert satt så mange streker at mine egne grenser nesten ble visket ut. Jeg har bestandig hatt egne meninger og lyst til å gjøre egne ting, men var veldig usikker på meg selv og lett til å overtale. ”Det som er så gøy med deg Marianne, er jo at du med på alt” fikk jeg høre fra venner.


Jeg tok høyskoleutdanning og ble etterhvert en stolt arbeidsnarkoman. Jeg kunne smykke meg med en fin arbeidstittel, jeg følte tilhørighet med arbeidsstedet og gav alt. Jeg sa aldri nei til å jobbe ekstra, og la sjela mi i jobben. Jeg søkte vel egentlig litt tilflukt på jobb, for hjemme satt det en samboer med sterk ryggrad som jeg hadde lovet å hjelpe. Jeg mestret ikke begge deler og var i perioder sykemeldt fordi jeg ikke klarte å være snill pike både på jobb og hjemme samtidig. Jeg klarte ikke å sette sunne kjærlige grenser for megselv.


Man får ofte samme type lærdommer i livet helt til man har forstått og lært. Sommeren 2011 satt jeg på et krisesenter, og der skjønte de ikke hvordan en sånn høyt utdannet, oppegående dame som meg hadde vært i et slikt forhold. Jeg liker å si at det ikke var et voldelig forhold, for det var jo mest psykisk vold, og jeg var mer redd for at han skulle skade segselv enn at han skulle skade meg. Dessuten slo han meg bare et par ganger, og han tok jo bare kvelertak på meg den ene gangen.

Jeg rettferdiggjorde hans oppførsel på grunn av all smerten hans og fordi jeg var vant til å sette en strek og gå videre. Men nå hadde jeg ikke bare megselv å tenke på lenger, så jeg klarte å sette ned foten for min datter, godt oppbakket fra advokat og et fantastisk team fra krisesenteret. Endelig hadde jeg lært, hvertfall begynt å lære.


Det er snodig å se hvordan menneskene rundt deg speiler deg, og hvordan man kan se seg selv både i naturen og i reaksjonsmønstre på de du omgir deg med. Jeg begynte på en coaching utdannelse i januar 2019. I forkant av min første personlige Coachingsamtale med læreren min, trakk jeg runen Hagalaz fra runesystemet ”Den eldre Futark” som i korte trekk representerer kontrollert kaos som påvirker vekstprosesser på en dyptgripende måte. Jeg funderte litt på hvorfor nettopp denne runen skulle representere den kommende skypesamtalen. Og et minutt før jeg skulle til å ringe, kom min datter brasende inn ytterdøra og krevde oppmerksomhet. Nå gav plutselig Hagalaz mye mer mening.


Hadde det vært en hvilken som helst annen telefonsamtale, ville jeg ha sluppet det jeg hadde i hendene og kommet frøken kaos til unnsetning, men denne samtalen var viktig for meg, og det gikk ikke an å booke den om. Så jeg forklarte henne på best mulig måte at jeg bare måtte ta denne samtalen. slik ble jeg altså tvunget til å sette megselv først. En helt forferdelig følelse. Men det fine var at hun fikk lov til å ordne opp selv.

Etterhvert ble jeg bevisstgjort at jeg i jakten på å bli den perfekte kjærlige mor, hadde skubbet megselv tilside igjen og ofret alt for henne. Jeg videreførte mønsteret fra min mor, og klarte ikke å sette sunne kjærlige grenser for mitt eget barn. Det gjorde fryktelig vondt å innse. For hva visste vel egentlig jeg om kjærlighet og grensesetting?


Jeg har reflektert litt over hvorfor jeg har søkt disse menneskene med sterk ”ryggrad.” De har på en måte gitt meg en slags falsk trygghet, en energetisk ryggrads-rus.

Siden jeg er den følsomme personen som jeg er, kjennes denne energien ut som en behagelig sval støtte som ligger langs hele ryggraden. I Runesystemet ”den eldre futark” har vi en rune som heter Eiwhas. Kort fortalt er Eihwas ryggraden, styrke, utholdenhet og evne til å nå et mål. Det er mange fine runer i futarken, men akkurat nå er Eihwas yndlingsrunen min nettopp fordi den gir meg ”ryggrad.”


Jeg går gradvis fra å være en ryggløs pleaser som ikke klarer å si nei, til å finne min egen kraft. Jeg har kommet til utkanten av den trygge stien og jeg føler ikke lenger behov for å søke tilflukt bak disse store flotte Eihwas-menneskene. Nå kjenner jeg en ny trygg pitrende følelse langs hele ryggraden. Det gir meg mot til å stå opp for meg selv, å gå inn i det nye terrenget. for det vil være fast grunn å stå på der, hvis ikke vil jeg få vinger å fly med.

154 views
 

Bjørnebærveien 10A, 3142 Vestskogen, Norway

+47 413 29 285

Subscribe Form

©2018 by Marianne Aase - sjaman, healer og medisinkvinne. Proudly created with Wix.com

  • Facebook